Sveitsisk fotball har tatt grep som Norge bare kan drømme om.
Publisert: 09.12.2011 kl. 09:22 , endret: 09.12.2011 kl. 09:26
Forutsetningene før den siste kampen i gruppespillet i Champions League var enkle for Manchester United. Laget måtte ta minst ett poeng mot Basel på bortebane for å sikre seg avansement. De fleste trodde ikke det skulle bli noe problem, men alle vet hvordan det gikk. Basel gikk fullt fortjent videre til åttedelsfinalen for andre gang i klubbens historie.
I den avgjørende gruppespillskampen stilte sveitserne med et lag som hadde en gjennomsnittsalder på 23,8 år, og sju av elleve som startet kampen har sveitsisk statsborgerskap (noen har delt statsborgerskap). I mål startet 22-åringen Yann Sommer som hadde flere gode redninger. Foran ham sto et forsvar bestående av fire utlendinger, men det mest imponerende med laget er den unge og helsveitsiske midtbanefireren.På topp startet de to ringrevene Alexander Frei og Marco Streller, som begge er et lite stykke over 30 år.
Ung og sveitsisk midtbane
Xherdan Shaqiri (20), Cabral (23), Granit Xhaka (19), Fabian Frei (22) utgjorde midtbanen mot United onsdag kveld med en snittalder på 21 år. Selv med minimalt med erfaring på dette nivået, sto laget fram, og spesielt Shaqiri herjet til tider med flere av Uniteds spillere. Det er morsomt å se at et lite land som Sveits, med litt over 7,5 millioner innbyggere, kan gå videre til åttedelsfinalen i Champions League med så mange unge og talentfulle spillere. Det er ikke tilfeldig at det er i år det skjer.
Det er ikke mer enn et halvt år siden Shaqiri, Xhaka og Frei var med å spille det sveitsiske U21-landslaget til andreplass i U21-EM i Danmark. På veien til finalen slo de ut Danmark, Island, Hviterussland og Tsjekkia. Etter mesterskapet har Shaqiri og Xhaka spilt fast på det sveitsiske A-landslaget som ikke klarte å kvalifisere seg til neste års EM-sluttspill. I 2009 sto Sveits for en stor sensasjon og vant U17-VM, og det var første gangen nasjonen klarte å kvalifisere seg til et U17-VM. Her slo de blant annet ut store fotballnasjoner som Tyskland, Italia og storfavoritten Nigeria i finalen.
Sveits klarte ikke å kvalifisere seg til EM i Polen og Ukraina neste år, men med et varslet generasjonsskifte skal Norge får det tøft i VM-kvalifiseringen neste høst. Den sveitsiske oppblomstringen handler ikke bare om en gylden generasjon, men det handler minst like mye om langsiktig arbeid med gode planer for å skape suksess. Sveitserne bestemte seg for å gjøre store endringer, søkte impulser fra nasjoner som gjorde det skarpt og la ressurser i arbeidet. Det arbeidet startet allerede tidlig på 90-tallet.
Barne - og undomsfotball
Det ble satt store ressurser inn mot barne - og ungdomsfotballen. Profesjonelle trener ble ansatt helt ned til 12-årsalderen, man bygget utviklingssenter som de mest begavede spillerne fikk benytte seg av, og man utfordret klubbene i landet til å bruke flere ressurser på talentutvikling. Det har tatt tid før man har kunnet høste frukter av endringene man gjorde på 90-tallet, men det tar ofte tid før slike endringer slår ut i full blomst.
Det store spørsmålet er om vi i Norge kan lære noe av det Sveits har fått til. Toppfotballsjef Nils Johan Semb har tidligere uttalt at hvis Sveits kan få det til, kan Norge også få det til. Det er liten tvil om at Norge har en lang vei å gå. Ikke klarer vi å kvalifisere oss til sluttspill med A-landslaget, og det klarer vi definitivt ikke med de aldersbestemte landslagene heller. Skal det norske A-landslaget utvikle seg, må det komme opp spennende unggutter som tar nivået. Disse skal i en ideell verden ha internasjonal erfaring fra før av. Det må enten komme i form av spill ute i Europa med sin egen klubb, eller spill i mesterskap med aldersbestemte landslag.
Det er liten tvil om at de unge spillerne som er på aldersbestemte landslag ser bedre ut enn på lenge. Det kommer ikke bare opp løpsmaksiner og bautaer i midtforsvaret, men nå kommer det også tekniske og moderne fotballspillere. Landslagssjef Egil Olsen sa tidligere i høst at han var lei av pratet om at yngre spillere i Norge hadde dårligere ferdigheter enn yngre i andre land. Jeg mener det hjelper lite å ha slike spillere på aldersbestemte landslag når de settes inn i lite utviklende roller i et 4-5-1-system. Skal slike spiller slå til og vise det de kan, må de få roller som gjør at de kan gjøre nettopp det.
Økt satsing på talentutvikling
Hva kan så Norge lære av sveitsisk fotball? På klubbnivå er det flere sveitiske toppklubber som har budsjett på nivå med norske klubber. Når det er stramt økonomisk i Norge, kutter mange av klubbene først i ressurser til talentutviklingen. I finanskrisetider har flere av klubbene i Sveits valgt å gjøre det motsatte. Her satset man heller flere millioner på talentutvikling, og heller kuttet ut dyre og middelmådige fotballspillere.
I Norge trenger man er liten fotballrevolusjon. Det betyr ikke at man trenger en ny handlingsplan med 20-30 nye punkter om hvordan man skal bli bedre. Det handler om å kunne være ærlig, si at det vi gjør nå ikke er godt nok og prøve å gjøre noe med det. Hvorfor skal for eksempel de samme trenerne gå igjen på de aldersbestemte landslagene? De samme trenerne som gang på gang har feilet i å få landslagene til mesterskap? Hvorfor må de samme folkene sitte i styrer, komiteer, styringsgrupper og prosessplanleggingsseminarer som skal bidra til å heve nivået på fotballen i Norge?
Norge bør se mot land som vi kan sammenligne oss med, som for eksempel Sveits. Bare se på hvor mange land som går mot nye storhetstider fordi de over tid har valgt å gjøre noe nytt, har tenkt annerledes, har fått inn nye impulser i fotballmiljøet, har dyrket talentfulle spillere og endelig fått gode resultater igjen. Tyskland er også et strålende eksempel på nettopp det. De er på god vei mot en ny storhetstid etter å ha ligget nede i en periode med mindre gode resultat.
Det jeg skriver her er ikke nødvendigvis en fasit som garanterer sluttspill på sluttspill for A-landslaget. Det er heller et innspill i en debatt om norsk fotballs utvikling. Det er på tide at man ikke bare snakker om at noe må gjøres, lage nye handlingsplaner og sette cd-spilleren på repeat.
Den som intet våger, intet vinner. Akkurat nå gjør vi ingen av delene.
Kan et norsk lag gjøre det Basel gjorde? Hva bør norsk fotball gjøre for å komme på et høyere nivå internasjonalt?
